Til nå har jeg gjort greie for hvorfor naturen må tilhøre alle og vår positive atferd oss sjøl, i en demokratisk og altruistisk modell. Men dette gir fortsatt rom for å organisere oss på vidt forskjellige måter. For å komme nærmere en god organisering, så må vi bedre forstå menneskelig organisering. Og da er vi nødt til å forstå fenomenet makt, hvis dynamikk er en sentral del av samfunnet. Mennesket er apedyr og en del av naturen, og vår atferd kan studeres på en vitenskapelig måte. Herunder kan vi studere hvorfor vi organiserer oss, og hvordan makt utøves i samfunnet. I dette skriftstykket skal vi gradvis danne en forståelse av makt, og bruke denne innsikten til å underbygge sjølstyre-modellen.

Hva er makt?

Hva er i det hele tatt makt? En stund tilbake grublet jeg lenge over dette, og så gikk det endelig opp for meg – makt er innflytelse over andres atferd. Altså å kunne påvirke hva andre gjør eller ikke gjør. Det er i hvert fall slik jeg vil definere det her. Jeg snakker altså om menneskets makt over andre mennesker, og ikke menneskets “makt over dyreriket og naturkreftene” (sjøl om dette indirekte kan gi menneskelig makt).

I en moderne økonomi står penger sentralt i utøvelsen av innflytelse. Penger er et middel for å bytte på å påvirke hverandre (men fungerer bare om man er enige i å bruke penger til dette formålet). En lang rekke menneskelige egenskaper gir også makt. Evner, status, styrke, skjønnhet, humor, kunnskap, visdom, trusler, stakkarslighet, manipulering, provosering – alle disse tingene kan gi oss makt over andre mennesker, fordi mennesket er bygd slik at disse tingene kan påvirke oss. Og har du makt, så kan du påvirke andre til å enten gjøre eller ikke gjøre ting. Makt styrer atferd.

Det er ikke åpenbart hvorfor mennesker har makt over hverandre. Noen dyr nøyer seg med å møtes når det er paringstid, og går så hen og lever sitt eget liv. Hvorfor er det slik at mennesker ønsker og trenger innflytelse over hverandre? For å forstå det bedre, så må vi dykke ned i naturvitenskapen igjen.

Hvorfor finnes makt?

Naturvitenskapen forteller at energi ikke kan skapes eller forsvinne, men kun endre form. Naturen er i tillegg mønster som utfolder seg i kausale årsaks-virkningsforhold. Disse fakta åpner for å beskrive naturen gjennom systemteori, hvor man kan se på isolerte mønster i naturen og hvordan disse mottar, konserverer og “bruker” energi. Et atom, et molekyl, en celle, en organisme, en gruppe organismer, et solsystem og en galakse, er alle fenomener som kan beskrives som systemer.

Det finnes mange strategier for diverse systemer å overleve på i naturen, men den mest elementære strategien for et adskilt system må sies å være at det ikke kan kontinuerlig miste mer energi enn det mottar. Solen vår stråler ut mer energi enn den mottar, og vil i dette tempo til slutt forsvinne (i en spektakulær eksplosjon, for å være nøyaktig). Et dyr som forbrenner mer energi enn det spiser, vil sulte og dø.

Et system må altså være energieffektivt for å kunne overleve i naturen. Derfor eksisterer for det første samarbeid i naturen. En gruppe systemer kan spare energi på å samarbeide i naturen, som inkluderer å ikke miste all sin energi på én gang ved å bli spist. I en samarbeidende gruppe er det som utgangspunkt energieffektivt med hierarkier. En ulvemor biter uskikkelige hvalper for å lære de lydighet, for ulveflokken sparer energi på et strengt hierarki foran konstant indre konflikt. Sjølve enkeltmennesket er et døme på både samarbeid og hierarki – trillioner av celler samarbeider om å produsere mennesket, mens hjernen har størst innflytelse over celle-flokken.

For menneskeheten har det vært fordelaktig å være samarbeidende, sosiale dyr som organiserer seg i hierarkier. En småbarnsfamilie er et lite slikt hierarki, hvor foreldrene styrer. Et høvdingsamfunn er et annet hierarki. Og det er når vi organiserer oss, til fordel for energieffektivitet og overlevelse, at behovet for makt oppstår. Makt uttrykker subjektive behov innenfor organisasjonen – en baby som skriker etter mat; foreldre som setter grenser; en kunde som boikotter et produkt; en direktør som lanserer en ny strategi; en venn som forteller hva hun føler. Med innflytelse over hverandre, så kan subjektive behov bli reflektert. Men hvilke behov er det som blir reflektert?

Makt reflekterer opplevde interesser.

I skriftstykket Atferd må tilhøre en sjøl beskrev jeg hvordan poenget med vår atferd er å dekke våre subjektive behov. Ifølge Maslow’s klassifisering er disse (i synkende grad av viktighet) fysiologiske behov, trygghetsbehov, sosiale behov, behov for sjøltillit og behov for sjølrealisering. Men denne klassifiseringen er ikke presis nok til å beskrive hvordan makt utøves. En mor kan feks. gi avkall på fysiologiske behov til fordel for sine barn. I skriftstykket Naturen tilhører ingen/alle beskrev jeg hvordan naturen er et mønster, og hvordan mennesket er oppstått fra reproduserende molekyler – dette gir et mer presist grunnlag for å forstå maktens motivasjon.

De mønstrene som på en eller annen måte overlever, overlever. Dette har gjort at våre DNA-koder er fundamentalt egoistiske, på godt og vondt. Altså, de prøver i seg sjøl ikke å gjøre noe, men all vår virksomme DNA-kode som ligger til grunn for vår atferd, eksisterer fordi atferden som samlet sett ble produsert (i tidligere tider) gjorde at DNA-kodene overlevde på tvers av individer. Dette gjør feks. altruisme til en evolusjonær strategi, sjøl om altruisme snevert sett er irrasjonelt. En ung kriger som ofrer seg i forsvaret av sin stamme får kanskje ikke sjøl spredd sine gener, men hans “modige gener” overlever gjennom stammen. Det finnes også komplekse evolusjonære strategier som falsk altruisme, hvor vi rasjonaliserer våre handlinger for oss sjøl og andre for å opprettholde et godt sjølbilde, eller hvor vi bevisst lyger til andre for å framstå som altruistiske sjøl om våre handlinger er egoistiske. For så lenge vi framstår som gode i andres øyne, så kan vi fortsette å gjøre det som tjener vår egen interesse. Denne psykologien finnes mer eller mindre i alle mennesker, fra barn som stjeler sukkertøy i det skjulte, til “mafiaen” som styrer våre land. Det viktigste for å kunne handle fritt i samfunnet er hvordan andre folk generelt oppfatter oss. Poenget jeg vil få fram her er at mennesker ikke er skapt med tanke på å gjøre “det gode”, eller engang “det fornuftige”. Mennesket er et sammensatt mønster hvis atferd i stor grad reflekterer våre diverse geners egeninteresse. –Men heller ikke dette er en presis måte å forstå hvordan makt utøves!

For våre gener er en programmering som ikke endrer seg etter at vi er skapt (sett bort ifra epigenetikk). Det vil si at genene må programmere vår kropp og hjerne som en generell plattform som kan takle en rekke utfordringer. Dette inkluderer en generell evne til å enten tolke informasjon som relevant, eller bevisst/ubevisst vrake informasjonen som irrelevant. Allerede på det tidspunkt vi oppfatter miljøet rundt oss i form av idéer, så har det skjedd en utsiling og abstrahering av informasjon. Idéer er informative tanker om oss sjøl og andre, om hvordan vi kan bruke ting, om samfunnet, om moral. Og gjennom kommunikasjon kan idéer spres til andre. Dette ble popularisert av biologen Richard Dawkins som memer – idéer som kan kopiere seg mellom mennesker. Vi kan se hjernen som en plattform for de memer som kan dukke opp og spre seg på den. Irrelevante memer blir gjerne ignorert, mens vi gjerne bevarer memer som er relevante for våre geners overlevelse.

Opp i alt dette må vi hugse på at gener (komplekse molekyler) og memer (idéer som kan kopiere seg) ikke har noen hensikt med å være gener og memer. Naturen er mønster som utfolder seg, og hvor det som måtte overleve overlever. Våre gener og plattform for memer tilhører rett og slett de apedyrene før oss som av en eller annen grunn overlevde. Det betyr at vi ikke nødvendigvis er best skikket for å takle det 21. århundre, men egentlig våre forfedres miljøer. Ett eksempel på det er hvordan kroppen vår lagrer unødvendige mengder fett, som var mer praktisk når våre forfedre risikerte lange perioder uten mat. Og når det gjelder vår meme-plattform, så har menneskeheten aldri erfart å være 8 milliarder individer som kan spre idéer på tvers av kloden med lysets hastighet (internett).

Nå er vi begynt å nærme oss en nokså presis forståelse av maktutøvelse. Våre gener har skapt oss som en generell innretning for å tolke og handle i miljøet rundt oss. Men vi er altså biologiske vesener med spesifikke måter å forstå oss sjøl og miljøet på, i tillegg til at vi har begrenset informasjon om dette komplekse miljøet. Det er altså en subjektiv oppfattelse av røynda som ligger til grunn for vår atferd. Det er ikke uten videre klart for oss hva som er meningen med livet, og på hvilken måte vi best kan søke den meningen. Vi er alle fanget av naturens mønster som utfolda seg fram til dette sekund hvor vi opplever en eller annen interesse i vår sjel:

miljø –> gener+memer –> opplevde interesser –> atferd (inkludert makt/innflytelse)

At vi ikke er allvitende, men opererer med en subjektiv modell av røynda, er lett å vise med et brutalt eksempel. I 1945 ble atombomber detonert over Hiroshima og Nagasaki, som utslettet byene. Hva gjorde alle innbyggerene på i sine siste timer? Forutsatt at overlevelse var deres primære mål, så ville de med en objektiv forståelse av røynda prøvd å komme seg raskest mulig ut av byene. Dessverre finnes det ikke en objektiv forståelse av røynda. Våre subjektive modeller er begrenset av informasjonen vi sanser, og hvordan våre sinn til slutt tolker denne informasjonen.

På bakgrunn av det overstående, så kan utøvelsen av makt, som all annen atferd, forstås som en handling som oppleves fordelaktig i gjerningsøyeblikket. Våre opplevde interesser kan sjølsagt være høyst reelle og pragmatiske, som å ta hånda bort fra noe brennhett. Men i det store og det hele vet vi ikke uten videre hvorfor vi handler som vi gjør, eller konsekvensen av våre handlinger.

Makt representerer ego.

Når vi opplever våre motiver og atferd, bevisst eller halvbevisst, så reagerer vi altså på subjektive interesser innenfor sfæren av hva vi er. Alle våre finurligheter har hatt en eller annen overlevelsesverdi i fortiden. Men et individ behøver å dekke en rekke behov samtidig, og måten naturen har løst dette på er ved å organisere interesser rundt et ego, som fungerer som et sett grunleggende interesser . Uten et ego har livet ingen opplevd mening. Vi opplever å være våre egoer, og det gir en opplevd mening at vår skikkelse søker en generell retning – det vi opplever som positivt for vårt ego er generelt positivt for vår overlevelse (eller lignende følelser var positive for våre forfedres overlevelse). [Men hvordan bevisstheten av våre ego, eller av denne teksten for den saks skyld, eksisterer, eller hvorfor naturens mønster eksisterer i det hele tatt, må vi innrømme er langt utenfor vitenskapens fatteevne – og ikke noe jeg engang vil forsøke å gi en forklaring på.]

Videre har vi våre identiteter, som jeg vil beskrive som karakteristikker ved vårt ego. Vi har alle egoer, som vi kan anta opplever menneskelige behov noenlunde likt, men våre egoer er fylt med mange ulike identiteter. Identiteter uttrykker at noe er vesentlig for vårt ego. Dette er et flytende emne, men det er nok ikke kontroversielt å påstå at våre identiteter blir tydeligst programmert inn i oss som barn, hvor vi allerede danner sosial identitet, stedsidentitet og kulturell identitet. Senere utvikler vi også mer sosioøkonomiske og ideologiske identiteter. Man kan også danne identiteter gjennom sin arbeidsplass, gjennom fritidssysler, osv. [Jeg bruker her vilkårlige namn på overlappende identiter – poenget er å påpeke et aspekt av vår natur.]

Som sagt er dette et flytende emne, men jeg har funnet ut at vi kan finne våre reelle identiter gjennom det som fornærmer oss. Om du blir personlig fornærmet av at en identitet blir angrepet, så har du avdekket noe. Jeg kan bruke meg sjøl som et eksempel: Som barn ble jeg forespeilet et kristent verdensbilde, men beveget meg bort fra det i min ungdom, og regnet meg ikke lenger som kristen. Men så feil kunne jeg ta, for da en ussel katolikk en gang påsto at protestantismen var en “barstardisering av kristendommen”, så ble jeg dypt provosert, og måtte parere at protestantismens personlige forhold til Gud er en bedre refleksjon av Jesu budskap enn den katolske, verdslige maktkonsentrasjon! Altså, det protestantisk-kristne var utvilsomt fortsatt “en del av min identitet”, eller hvordan du vil beskrive det.

For å oppsummere vil jeg påstå at egoet er et operativsystem, at dine grunnleggende identiteter er typen operativsystem du kjører, mens dine mer foranderlige identiteter er som programmer du kanskje bytter litt ut etter hvert. Ego og identiteter uttrykker et sett opplevde interesser, dvs. opplevde subjektive behov. Ved å tjene sitt ego og sine identiteter, så tjener man forhåpentligvis sin egen framgang og overlevelse. Slik fungerer denne innfløkte evolusjonære strategi.

Og nå kan jeg oppklare hvorfor jeg i det hele tatt snakker om ego og identiteter, for – hva var nå makt igjen? Jo, makt/innflytelse uttrykker subjektive behov i menneskelig organisering. Og siden våre identiteter representerer grunnleggende subjektive behov, så vil personlig makt i organisasjoner i stor grad være et uttrykk for folks identiteter! Makt representerer noen!

Betydningen av dette er at det i høy grad betyr noe hvem som har makt i samfunnet. Hvor feks. nasjonale interesser er involvert, så vil en person som opplever seg å være nordmann ha en tendens til å tjene norske interesser foran andre nasjoners interesser (men personen kan i en gitt situasjon feks. være mer opptatt av å fylle sin egen lommebok enn å tjene sin nasjonale identitet, dvs. at andre identiteter kan ha forrang).

Makt har en tendens til å konsentrere.

Jeg har hittil støttet meg på intuitive sannheter og lett tilgjengelig vitenskap. Nå vil jeg framsette en spesiell teori som sjølstyre-modellen hviler på. Teorien er at makt har en naturlig tendens til å konsentrere seg i menneskelig organisering (forutsatt at det eksisterer ulike interesser innenfor organiseringens sfære, slik at en konsentrasjon av makt tjener på økt makt). Jeg forventer ikke at dette er en særlig kontroversiell påstand, men forståelsen av denne eventuelle sannhet er ikke utbredt, og fanges ikke opp av andre politiske systemer.

At det eksisterer en naturlig tendens til maktkonsentrasjon, betyr at det uten spesielle forhold som motvirker maktkonsentrasjon alltid vil bli større konsentrasjon av makt i organisasjonen (fram til den starter å oppløses på den ene eller andre måten).

Det er flere grunner til at makt har en tendens til å konsentrere. Mennesket organiserer seg i hierarkier ut ifra ulike talenter i det gitte miljø, som betyr at det vil være en innledende maktfordeling. Dette forklarer likevel ikke hvorfor det er en økende konsentrasjon. Men videre kan vi finne to store dynamikker: På den ene siden har folk en hang til å velge populære alternativ, det være produkter, mennesker eller steder. Å holde seg til det populære kan være tryggere, mer lukrativt, mer energieffektivt, og kan gi høyere sosial status. Generelt sett lar vi derfor maktkonsentrasjoner påvirke oss mer enn det maktesløse. På den andre siden trenger du en viss innflytelse for å skaffe deg mer innflytelse (it takes money to make money). Og siden folk reflekterer sin egen interesse mer enn andres, inkl. mennesker i en maktkonsentrasjon, så vil en maktkonsentrasjon bruke sin overproporsjonale innflytelse til å søke mer innflytelse for maktkonsentrasjonen. Disse tingene gjør at makt har en tendens til å konsentrere.

Å utvikle dette til en fullblods teori er en for stor oppgave for dette skriftstykket, så jeg vil derfor ta en snarvei og heller henvise til empiriske data som overveldende viser at kapitalmakt faktisk konsenterer seg i verden. Jeg vil spesifikt henvise til data som er samlet av den franske økonomen Thomas Piketty i sin Capital in the 21st century – jeg henviser gjerne til denne boken i sin helhet, men vil hente fram noe av statistikken som er særlig relevant.

Ovenfor vises at avkastning på kapital historisk sett ligger på rundt 4-5 % årlig (ut ifra tilgjengelige data). Men den økonomiske veksten har generelt vært lavere, som gjør at kapital har en tendens til å konsentrere hos de som allerede eier kapital (it takes money to make money). Ett unntak kan være høy realøkonomisk vekst, dersom flertallets lønnsvekst til sammen kan holde tritt med mindretallets avkastning på kapital (høy realøkonomisk vekst har historisk sett vært midlertidig, som når Vest-Europa tok igjen USA’s teknologiske/kunnskapsmessige forsprang i etterkrigstiden, eller når Kina nylig innhentet Vesten). Andre unntak til kapitalkonsentrering er revolusjoner, krig, høy skattlegging, inflasjon, eller annet som ødelegger eller omfordeler gammel kapital. Tendens og unntak vises i denne oversikten:

Avkastning på gammel kapital har historisk sett vært høyere enn den økonomiske veksten, men over ser vi at to verdenskriger og den raske økonomiske veksten etter krigen forstyrret denne tendensen.

Tendensen er likevel sterk nok til at kapitalmakt blir betydelig skeivfordelt i samfunnet. Det mest egalitære samfunnet Piketty kunne finne historisk sett var Skandinavia på 70- og 80-tallet, hvor likevel de 10% rikeste eide 50% av den private kapitalen i samfunnet, mens de 50% fattigste kun eide 10% av kapitalen.

Hensikten med å vise dette er ikke å komme med et argument om at dette er “rettferdig” eller “urettferdig”. Hensikten er her å observere og poengtere en vesentlig dynamikk i samfunnet – at makt har en naturlig tendens til å konsentrere. Men dette er uansett problematisk.

Det generelle problemet med maktkonsentrasjon.

Likeledes som vi lev i ei verd med begrensa ressurser, så har mennesket en begrensa mengde tid og energi, og slik en begrensa mengde innflytelse over hverandre. Derfor vil ulike interesser resultere i utøvelse av makt som kolliderer med hverandre.

|interesse A|———makt———><———makt———|interesse B|
|interesse A|———mer makt———><——makt——|interesse B|

At noen får relativt mer makt over samfunnet betyr nødvendigvis at andre får relativt mindre makt. I et samfunn med en gitt mengde ressurser, så betyr høyere maktkonsentrasjon at flertallet har fått mindre makt. Dette er det grunnleggende og generelle problemet med maktkonsentrasjon.

For både politisk og økonomisk makt er innflytelse over andres atferd, og vi fant ovenfor at makt representer noens opplevde interesser – en maktkonsentrasjon reflekterer først og framst interessene til maktkonsentrasjonen. En maktkonsentrasjon relekterer dine interesser kun om de er i harmoni med maktkonsentrasjonens interesser; i den grad du er lydig og nær maktkonsentrasjonens kjerne.

Høg maktkonsentrasjon i samfunnet er et direkte demokratisk problem fordi mindretallsinteressene til maktens fyrster blir reflektert i mye større grad enn flertallsinteressene til de maktesløse vasaller utenfor maktens kjerne. Dette er også et indirekte demokratisk problem fordi makt/innflytelse inkluderer evna til å definere den offisielle oppfatninga av røynda, som gjør at vasaller gjerne ikke oppfatter at fyrster reflekterer interesser som går på bekostning av fellesskapets interesser, dvs. at fellesskapets opplevde interesser blir aktivt forstyrra av maktkonsentrasjoners propaganda.

miljø/informasjon –> maktkonsentrasjoners filter –> persepsjon

Maktkonsentrasjoner har størst påvirkningskraft i å forme hvordan vi oppfatter røynda, som gjør at de kan skyve risiko og kostnader over på allmuen uten at den protesterer nevneverdig; maktkonsentrasjoner har gjerne også makt til å døyve dissens og slå ned på milde protester. Folket våkner først når problemene blir så store at de ikke lenger kan feies under teppet. Revolusjon og reorganisering er den klassiske reaksjonen på høg maktkonsentrasjon som ikke reflekterer flertallets interesser.

Det spesielle problemet med maktkonsentrasjon.

I forskjellige organisasjoner kan maktens fyrster representere interessene til de maktesløse vasaller i svært ulik grad. I en kjernefamilie har foreldrene egeninteresse av å reflektere sine barns interesser, og ofte vil de grunnleggende interessene være tilnærmet like. Men fordi våre ego representerer et sett grunnleggende interesser, og fordi makt reflekterer de opplevde interessene til våre ego, så vil en maktkonsentrasjon ha et desto større parastittisk potensiale jo større identitetsmessige forskjeller det er mellom maktens fyrster og de makteløse vasaller. Derfor kan man anta at en maktkonsentrasjon med fremmed og tverr identitet, i forhold til lokal identitet, vil reflektere lokale interesser i mindre grad enn en maktkonsentrasjon med lokal identitet, sjøl om graden av konsentrasjon er lik.

Den marxistiske ikke-løsning på problemet med maktkonsentrasjon.

Jeg finner det nødvendig å ofre et avsnitt på landeplagen marxisme, som har vært ei 170 år lang illusorisk løysing på problemet med maktkonsentrasjon. Proponenter av marxismen ønsker å motvirke akkumulering av kapital ved å sjøl “ta over alle produksjonsmidler”, dvs. sjøl kontrollere all kapital (!) – natur, teknologi og mennesker. Den innlysende feilen med det – for de som ikke er ideologisk troende – er at sentralstyrt kommunisme i seg sjøl representerer den mest ekstreme maktkonsentrasjon som tenkes kan, der en liten gjeng partipamper kontrollerer all kapitalen i samfunnet. Så for å presisere det åpenbare – å bytte ut maktkonsentrasjon med enda større maktkonsentrasjon er ikke ei løysing på problemet med maktkonsentrasjon.

Også maktkonsentasjoner utviser egeninteresse.

Alt jeg har skrevet i dette skriftstykket er at samtlige menneskers atferd reflekterer en eller annen form for opplevd egeninteresse, noe som gjør at makt har en tendens til å konsentrere (fordi folk har en hang til det populære, samt opplever det fordelaktig å øke sin makt). En politisk-økonomisk maktkonsentrasjon prøver altså ikke å gjøre “det rette og gode”, men tar beslutninger ut ifra de politiske og økonomiske interessene – det interne/eksterne presset – som til enhver tid virker på maktkonsentrasjonen. Dette står i kontrast til idéen om et demokrati hvor hver person har lik innflytelse.

Et ekte demokrati må tilby lik mengde innflytelse for sine borgere. Dette kunststykket klarer ikke Kongeriket Norge i sin nåværende form, hvor politisk makt har anledning til å korrumpere mot å reflektere mindretallsinteresser. I neste skriftstykke skal vi finne ei løysing på problemet med statlig maktkonsentrasjon.