Om fellesskapet skal hente og fordele inntekt fra naturen og samfunnet på en fornuftig og moralsk måte, så må vi først forstå hvordan verda henger sammen. I et tidligere skriftstykke fant vi at naturen ontologisk sett tilhører ingen, men at det er en demokratisk og altruistisk løysing at naturens verdi tilfaller samtlige. I et annet skriftstykke fant vi òg at arbeid er noen sin atferd, og at vi har innført slaveri om min positive atferd skal tilhøre deg, eller om din positive atferd skal tilhøre meg.

Vi har da et utgangspunkt å bygge videre på, men vi trenger fortsatt flere konsepter til å beskrive naturen og samfunnet. Om vi ikke ser forskjellen på hunder og katter, så må vi beskrive alt som hårete, firbeinte skapninger. Så hvordan kan vi se verda på en meningsfull måte med tanke på at vi ønsker å hente inntekt fra den? Jeg mener at det i første omgang er svært nyttig å beskrive alt som har verdi for oss mennesker som ressurser. Da kan vi begynne å skille mellom hvilke typer ressurser som finnes, slik at vi kan begynne å forstå hvilke typer ressurser det gir mening å skattlegge, og hvilke typer ressurser det kanskje er sjølmotsigende å skattlegge.

Det er også hensiktsmessig (og på linje med økonomisk teori) med en innleiende inndeling av ressurser gjennom å skalere tilgjengeligheta av dei (i det aktuelle samfunn):

<——begrensa——tilgjengeligheten til ressurser——universal——>

Vi kan da begynne å plassere ulike norske ressurser i to hovedklasser:

* begrensa ressurser – petroleum, vannkraft, mineraler, miljøet, fremkommelighet, osv.
* universale ressurser – atferd, sollys, luft, sjøvann, lite fruktbar jord, gråstein, osv.

Dette ovenfor mener jeg er nøkkelen til å forstå og organisere ressurser. Universale ressurser finnes “overalt”, og siden det finnes mye av dem er det lite behov for at fellesskapet organiserer dem, ikke minst fordi vinningen gjerne går opp i spinningen (feks. om vi skulle regulere hvor mye blåbær folk plukker i skogen). Begrensa ressurser har stor etterspørsel og derfor stor verdi, og disse behøver organisering på en god måte for at alle skal kunne ha tilgang til, eller nytte fra, de. En naturlig løsning på organiseringa av ressurser kan derfor bli denne:

kollektivet <——begrensa——ressurser——universale——> individer

Med denne tankegangen kan vi i nytt lys forstå og vurdere hvordan Kongeriket Norge i dag henter sin inntekt, som i hovedsak er fra verdien av vår “uuttømmelige” atferd, og fra verdien av begrensa naturressurser:

Statens inntekter (2017) – 1.780 milliarder kroner

Skatt på atferd (universal ressurs) 1.086
Skatt på inntekt og formue unntatt ved utvinning av petroleum 432
Medlemspremier (hovedsaklig trygdeavgift) 142
Arbeidsgiverpremier (hovedsaklig arbeidsgiveravgift) 199
Merverdiavgift 283
Avgifter på alkohol, tobakk, legemidler og lotterier 30

Inntekt fra begrensa naturressurser 572
Formuesinntekter (diverse selskaper og avkastning fra oljefondet) 398
Skatt på inntekt og formue ved utvinning av petroleum 91
Avgifter på utvinning av petroleum 6
Miljø- og energiavgifter 28
Motorvognavgifter mv. (miljø) 35
Eiendomsskatt 14

Inntekt fra infrastruktur 122
Betaling for offentlige tjenester mv. 97
Årsavgift på motorvogn (veiavgift) 8
Toll og eksportavgifter 4
Andre avgifter 13

Som jeg argumenterte for i skriftstykket Atferd må tihøre en sjøl, så er skattleggingen av folks positive atferd et umoralsk fenomen som også hemmer folk i å reflektere sine personlig interesser. Det eneste rasjonelle forsvaret for inntektsskatt ville være at det simpelthen er nødvendig for å finansiere statens utgifter, men vi skal snart se at dette er uriktig. Derfor er kongstanken i sjølstyre-modellen å stryke skattleggingen av folks atferd, og isteden hente inntekt fra bruken av naturens begrensa ressurser (samt bruken av infrastruktur).

Budsjettet ovenfor ser magert ut om vi fjerner posten “skatt på atferd”, men det må påpekes at dette er en oppblåst størrelse. Ca. 1/3 av årsverkene i Norge er i offentlig forvaltning, og når offentlige ansatte betaler skatt og avgift av sin offentlige lønn, så gir de bare tilbake det de nettopp har mottatt. I følge budsjettet blir det utbetalt 1.000 kr i lønn og mottatt 500 kr i skatt, men dette blir tull med tall siden staten i praksis kun overførte 500 kr. Når offentlig ansattes lønn utbetales fra statskassa, så blir skattlegginga av den i praksis fiktiv. Om vi derfor antar at gjennomsnittet av individuelle inntekter er noenlunde likt mellom det offentlige og private, så kan posten “skatt på atferd” reduseres med 1/3 (all skatt på inntekter fra det offentlige) for å finne de reelle inntektene i dagens statsbudsjett.

Statens inntekter (2017) – 1.418 milliarder kroner

Skatt på atferd 724 mrd. kroner
Inntekt fra naturressurser/infrastruktur 694 mrd. kroner

Da ser vi at at staten allerede henter om lag halvparten av sin inntekt fra bruken av naturressurser og infrastruktur. Og fortsatt ligger det et stort utappet potensiale i verdien av naturressurser! Det kommer av en utstrakt misoppfatning for hvor verdier i samfunnet kommer fra, noe som gjør at vi feilorganiserer samfunnet. For mye av “verdien av atferd” som staten i dag henter “inntektsskatt” fra, kommer egentlig fra verdien av begrensa naturressurser. For å forstå dette kan vi bruke et privat vannkraftverk som eksempel:

Firmaet Vannkraft AS bygger et kraftverk som genererer 0,5 TWh i året, som kan selges for 1 mrd. kroner på strømmarkedet. Firmaet har høye lønninger og høyt utbytte, og betaler derfor mye i skatter og avgifter. Men sjøl om skattlegging av positiv atferd er umoralsk og sjølmotsigende, så er dette et feil bilde av situasjonen her. For verdien av positiv atferd går her kun med til å bygge og drive kraftverket. Firmaet Vannkraft AS har ikke bygd fjellet eller plassert en innsjø på toppen av det, og det er denne potensielle energien som har størst verdi i dette tilfellet! Og siden naturen tilhører ingen/alle, så er det naturlige her at fellesskapet gjennom staten vurderer konsekvensene av å gjøre inngrep i naturen, og så eventuelt hyrer ingeniører til å bygge og drive kraftverket.

Den grunnleggende feilen i scenarioet over var altså ikke skattlegging av verdien av atferd, men at fellesskapet i utgangspunktet tillot et privat mindretall å eie og høste den store verdien av en begrensa naturressurs! Når kun et lite mindretall eier og høster verdien av en naturressurs, så vil verdien først og framst bli brukt til å reflektere interessene til dette mindretallet, isteden for å kunne reflektere interessene til samtlige. Om et lite mindretall eier det meste av kapitalen i samfunnet, så vil folk måtte konkurrere om å tilby verdi til dette mindretallet (føydalsamfunn); om samtlige eier kapital, så vil folk måtte konkurrere om å tilby verdi til hverandre. Derfor er det opplagt at den iboende verdien i naturen bør tilfalle kollektivet, mens man må individnivå må nøye seg med å ellers bytte på verdien av sin positive atferd (produksjon av teknologi og tjenester som ikke har betydelige negative konsekvenser for andre) .

En omlegging fra inntektsskatt til naturskatt må for det første gjøre folk oppmerksomme på at det finnes store verdier i uttak og bruk av begrensa naturressurser. Under har jeg derfor laga en grov oversikt for potensielle årlige inntekter. (Her er det altså snakk om inntektssiden i budsjettet, og ikke overskuddet.)

Vannfall.
Norge sin hydroelektriske kapasitet er 130 TWh årlig, som kan tilsvare så mye som 260 mrd. kroner på det europeiske strømmarkedet. Mye av overskuddet går til kommuner og deres påfunn, private investorer, og industri (det industrien sparer på subsidiert strøm vil de få igjen gjennom 50% reduserte lønnsutgifter). Jeg antar at staten kan hente 200 mrd. kroner fra vannkraft.

Fossilt brensel.
I 2018 eksporterte Norge råolje og naturgass for 527 mrd. kroner, samt “koks og raffinerte petroleumsprodukter” for 87 mrd. kroner. Jeg antar konservativt at staten kan hente 400 mrd. kroner fra slik virksomhet.

Diverse uttak fra naturen.
I 2018 eksporterte Norge for 61 mrd. kroner i maritime produkter, og for 69 mrd. kroner i metaller. Jeg antar på bakgrunn av disse rene eksportstørrelser at staten kan hente 200 mrd. kroner fra alskens diverse naturressurser utenom vannfall og fossilt brensel, gjennom omlegging fra inntektsskatt til avgift på uttak.

Diverse bruk av naturen.
I budsjettet fra 2017 hentet staten 63 mrd. kroner fra miljø- og energiavgifter (inkl. engangsavgiften på motorvogn). Det meste av eiendomsskatten tilfaller i dag kommunene, mens den i sjølstyre-modellen ville tilfalt staten. Jeg antar at all diverse arealbruk, fremkommelighet og miljøbelastning kan gi en inntekt på 100 mrd. kroner.

Diverse infrastruktur.
I budsjettet fra 2017 hentet staten 122 mrd. kroner fra infrastruktur, som ved betaling for offentlige tjenester. Jeg nøyer meg med å anta at staten kan hente 100 mrd. kroner fra diverse infrastruktur.

Nasjonalt bankvesen (infrastruktur).
Staten må støtte én ikke-volatil valuta som bevarer verdien av positiv atferd, varer og tjenester. Pengemengda i Norge er over 2.000 mrd. kroner. Siden penger oppstår som gjeld, og det er renter på gjeld, så tilsvarer inflasjonen av pengemengda store beløp. Bare 3% rente på 2.000 mrd. kroner tilsvarer 60 mrd. kroner.

Med et konservativt estimat, anslår jeg derfor at det norske folk gjennom eierskap og drift av norsk natur og grunnleggende infrastruktur, kan danne dette nye statsbudsjettet:

Statens inntekter (sjølstyre-modellen) – 1.060 milliarder kroner

Vannfall 200
Fossilt brensel 400
Diverse uttak fra naturen 200
Diverse bruk av naturen 100
Diverse infrastruktur 100
Nasjonalt bankvesen 60

1.060 mrd. kr / 5,3 millioner borgere = 200.000 kroner per person (på inntektssiden).

Jeg legger til grunn et budsjett av denne størrelsen i neste skriftstykke,
Statens utgifter: Særtilskudd vs. ubetinga overføring.