Jeg har vist at naturen må tilhøre alle, og vår positive atferd oss sjøl, om vi ønsker å organisere oss innenfor en altruistisk og demokratisk modell. Videre er det sentrale problemet ved menneskelig organisering at makt har en tendens til å konsentrere og ikke reflektere interessene til de utenfor maktens kjerne. I dette skriftstykket vil jeg beskrive hvordan staten kan tilby enkeltindivider like stor makt i å reflektere sine egne interesser.

Mennesket kan ikke overleve på en øde planet. Vi må ha tilgang til naturens ressurser for å kunne reflektere våre subjektive interesser. Før gjaldt det å ha tilgang til land og vann, jaktområder og beiteområder. I en moderne økonomi med beslaglagt natur trenger man i det minste kapital som kan omsettes i varer og tjenester. I dette ligger det et dypere poeng om den demokratiske organiseringen av samfunnet.

Det grunnleggende politiske problem er at vi lever i en verden med begrensa ressurser, hvor den enes frihet til å bruke en ressurs på én måte, samtidig er et tap av frihet for alle andre til å bruke ressursen på en annen måte. Makt gir deg større frihet til å reflektere din egen interesse. Makt og frihet er derfor to sider av samme sak. Og i en verden med begrensa ressurser vil vår makt/friheter nødvendigvis kollidere med hverandre (om vi ikke ønsker det eksakt samme til enhver tid).

|interessent A|————makt/frihet————><————makt/frihet————|interessent B|
|interessent A|————mer makt/frihet————><—mindre makt/frihet—|interessent B|

Dette betyr at “full frihet” er et absurd mål å ettertrakte for en eller flere. For å kunne finne en likevekt med hverandre i ei verd med begrensa ressurser, så må man finne ei god løysing på det med å innskrenke hverandres friheter. Og gitt at vi respekterer idéen om menneskets likeverd, så må vi institusjonalisere det at hvert enkelt menneske tilbys lik grad av frihet.

For å finne ei fungerende løysing på det med å organisere våre friheter, så bør vi se nærmere på hva frihet egentlig er. Og da vil jeg gjerne bruke den tyske filosofen Arthur Schopenhauer’s inndeling av friheter. Schopenhauer beskrev frihet som et fravær av hindringer (en negativ størrelse), dvs. at frihet bare er noe du kan ha mindre av. Om du feks. ønsker å reise fra A til B, så kan du bli hindret i å gjøre det, men du kan ikke ha “dobbel frihet” til å gjøre det, som blir absurd. Her er jeg likevel uenig med Schopenhauer – han erklærte sjøl at mennesker har større frihet enn dyr pga. større evne, og kunne derfor innrømmet at om mennesket på den ene eller andre måten oppnår større evne (feks. gjennom trening eller teknologi), så vil mennesket også kunne oppnå større frihet (som gjør det til en positiv størrelse). Sagt på en annen måte: om du har mer bensin på tanken, så kan du kjøre fra A til B, og fortsette til C. (Dette er likevel ikke i veien for å anta at det finnes en gitt mengde frihet til enhver tid.) Uansett kom Schopenhauer med en svært god inndeling av friheter, som han identifiserte 3 dimensjoner av:

* fysisk frihet – når man ikke blir stanset av materielle hindringer.
* intellektuell frihet – evnen til å forstå sitt miljø; når ens motiver ikke er påvirket av ens allmenntilstand, eller når forståelsen av omgivelsene ikke er forfalsket.
* moralsk frihet – evnen til å gjøre det man mener er rett; når et motiv ikke er hindret av andre motiver, som trusler, løfter, farer, o.l.

Det Schopenhauer egentlig argumenterte for er at vår karakter og dens motiver er gitt i møte med bevisstheten om den eksterne verden, og at vi ikke er frie til å reagere annerledes enn vi gjør. Men det jeg er interessert i her er hva slags friheter en statsmakt tillater hvem. Nå er det jo slik i et økosystem som har utviklet seg over lang tid at menneskene i det gjerne har funnet en eller annen likevekt med hverandre, gjennom å modellere og tilpasses hverandre, og ved at fungerende normer overlever. Derfor ønsker ikke normale mennesker som utgangspunkt å gjøre hva som helst til enhver tid. Men innenfor sfæren av hva vi i det hele tatt ønsker å utrette, hvilke friheter tillater en statsmakt individet? Vi tar et kritisk blikk på våre friheter i Kongeriket Norge gjennom Schopenhauer’s inndeling:

Om vi først ser på vår fysiske frihet, så finner vi at vi har en høy grad av bevegelsesfrihet her til lands, t.d. gjennom friluftsloven og strandloven. Muligheten til å reise byggverk er betydelig innskrenket, som gir mening i den grad det ødelegger felles tilgang til naturen, men denne friheten er kanskje vel innskrenka pga. statens sjølpålagte hensyn til infrastruktur og tjenester. Når det gjelder bruken av begrensa ressurser, så er det en høg grad av regulering, men for hvem? Enkelte har en høg grad av frihet til å gjøre inngrep i naturen, som å sette opp ulønnsomme vindmøller eller å drive intensiv bruk av maritime ressurser.

Vår intellektuelle frihet står det verre til med. Gjennom kontroll av utdanningsinstitusjoner og andre organisasjoner, inkludert media, så styrer staten i svært høg grad hvordan vi oppfatter samfunnet, ovenfra og ned. Og Kongeriket Norge har allerede pekt ut løysinga på samfunnets udefinerte problemer – neoliberalismen. Militær intervensjon og ødelegging av andre land er beskyttelse av menneskerettigheter; masseinnvandringas ressurssløsing og vold er et fargerikt fellesskap. Det riktige perspektivet er bestemt av staten, og blir presentert til folket gjennom flere kanaler.

Moralsk frihet har man i den grad man er tilhenger av Kongeriket Norge’s neoliberalisme. Er man ikke politisk korrekt, så stiger man ikke i gradene i byråkratiet, og får heller ikke sugerør i statskassa som private selskaper – som sjøl boikotter dissentere gjennom lover og incentiver. Det finnes flere eksempler på dårlig behandling og tap av arbeidsplass/posisjon ved å gå imot strømmen, og det finnes en generell frykt for gjengjeldelser ved å synliggjøre sine meninger. Man må være politisk korrekt og sende søknad til staten for å få støtte til å drive med noe. Og om man står uten inntekt, så må man oppfylle spesielle kriterier og bønnfalle byråkrater for å anses som verdig nok til å kunne forsørge seg sjøl.

–Ovenfor var jeg både sakfører og dommer, men jeg gjetter at mange er nokså enig i kritikken, som kan bety at Kongeriket Norge skeivfordeler friheter. Så hva kan i stedet være en god måte å organisere våre friheter, når vi vet at de nødvendigvis kolliderer med hverandre i et samfunn med begrensa ressurser?

Her vil jeg hevde at løsningen finnes i å forstå at det er moralsk frihet som er den grunnleggende friheten som våre andre friheter hviler på, og ergo er den friheten det er viktigst å institusjonalisere for hvert enkelt individ.

moralsk frihet —> intellektuell/fysisk frihet —> moralsk frihet —> osv.

Jeg kan vise baklengs hvorfor det er slik. Samfunnet er alltid organisert på en måte som innebærer fysiske friheter/hinder for personer på forskjellige måter. Men gitt at samfunnet er dårlig organisert, så klarer vi ikke nødvendigvis å gjøre noe med det, siden vi bare handler ut ifra hvordan vi oppfatter samfunnet. Som påpekt i tidligere skriftstykker er våre hjerner subjektive modeller av røynda, og vi kan kun abstrahere med den informasjonen vi erverver, hvorpå vi handler ut ifra idéer vi projiserer om samfunnet.

miljø ——(informasjon)——> subjektiv oppfattelse——> atferd

Vi har hjerner for å kunne aktivt tilpasse oss eller endre miljøet, men for å gjøre det må man i det hele tatt ha den intellektuelle friheten til å forstå sitt miljø. Ergo er den intellektuelle frihet mer grunnleggende enn den fysiske. Men videre er informasjonen vi mottar om storsamfunnet alltid presentert av noen, og den som har størst makt og påvirkningskraft i å mate oss med informasjon er maktkonsentrasjoner sjøl, som har egeninteresse av å filtrere og vinkle informasjonen vi mottar.

miljø ——(propaganda)——> subjektiv oppfattelse——> atferd

Og da er vi til sist kommet til begynnelsen, som er betydningen av moralsk frihet – evnen til å uttrykke det man mener er sant og rett, uten at det innebærer alvorlige trusler og farer. Som nevnt ovenfor må du i dag dessverre mene det Kongeriket Norge mener for å unngå hets og trusler, eller tap av status, arbeidsplass og inntekt.

Derfor bygger våre friheter på hverandre slik, i kronologisk rekkefølge: om folk har moralsk frihet, så kan reelle problemer i samfunnet få flyte opp til overflaten i den kollektive bevissthet, noe som gir folk den intellektuelle friheten til å forstå storsamfunnet, og endre atferd mot en reorganisering av fysiske friheter i ønsket retning.

miljø ——(informasjon fra likemenn)——> subjektiv oppfattelse——> atferd

Hvordan kan så staten tilby denne aller mest grunnleggende friheten, den moralske? Vel, vi kan ikke påtvinge sosial aksept for moralske valg som går imot samfunnets normer (som kanskje heller ikke er heldig, da normer fungerer som et samfunnslim). Men som i konseptet om uttrykkingfrihet, så må staten unngå statlig undertrykking av dissens. Og siden mennesker i en moderne økonomi avgjort trenger kapital for å dekke sine grunnleggende behov, så betyr derfor institusjonalisering av moralsk frihet en garanti om økonomisk uavhengighet uansett mening!

Uten tryggheten som økonomisk uavhengighet gir, så har du i praksis ikke moralsk frihet, og det har seg slik at dette er synonymt med personlig sjølstyre – om du er økonomisk uavhengig, så betyr det samtidig at du kan styre deg sjøl slik du ønsker.

Moralsk frihet/økonomisk uavhengighet/personlig sjølstyre er friheten til å følge sin eigen samvittighet på tvers av maktkonsentrasjoners interesse. På et personlig plan er dette friheten til å ikke måtte være tilknytt en hvilken som helst organisasjon, om det skulle være en korrupt statlig institusjon, et korrupt privat firma, en voldelig familie, eller tilmed en korrupt arbeidstakerorganisasjon. Det er friheten som gjør at Gallileo Gallilei kan forsørge seg sjøl likegyldig om han støtter det heliosentriske verdensbildet. Det er friheten til å si nei.

Og personlig sjølstyre har altså en viktig funksjon for samfunnet som helhet. Den moralske friheten til å reflektere sine interesser på tvers av maktkonsentrasjoner, gir det maktesløse flertallet muligheten til å lufte deres opplevde problemer i samfunnet slik at det er disse problemene som adresseres kollektivt. Det er av denne grunn kun sjølstyre som er folkestyre i effekt (og ikke bare i navnet).

oligarki <—konsentrert til mindretall—(maktfordeling)—personlig sjølstyre for alle—> folkestyre

Jeg opplever det jeg her skriver på et svært personlig nivå. Det tok meg mange år før jeg klarte å komme i en posisjon hvor jeg kunne begynne å gjøre det som er godt for meg sjøl, blant annet å sette av tid til å uttrykke denne sjølstyre-modellen. Alle bør alltid ha denne muligheten til å følge sin egen samvittighet. Verdi er subjektivt, og det er uheldig om man føler man må utsette å leve sitt liv og reflektere sine interesser slik man føler er riktig for en sjøl, ens nærmeste og samfunnet (såfremt det ikke har betydelige negative konsekvenser for andre).

Så presis hvordan kan staten tilby moralske frihet/økonomisk uavhengighet/personlig sjølstyre til samtlige? Vi kan først se på andre politiske ideologier som ikke er i nærheten av å klare tilby dette:

Den økonomiske liberalismen vil gjerne innbille seg sjøl og andre at den står for “den høyeste grad av frihet”. Dette er en illusjon som fordufter etter å spørre – frihet for hvem til å gjøre hva? Den økonomiske liberalismen ønsker nemlig frihet fra en felles organisering av naturens begrensa ressurser (bortsett fra fellesskapets beskyttelse av deres egen private tilgang). Men om man privatiserer naturressursene, så vil de enorme iboende verdiene først og framst reflektere interessene til mindretallet som kontrollerer de. I et slikt føydalsamfunn er flertallet avhengig av å jobbe for mindretallet som kontrollerer ressursene, som gjør at de som ikke kan eller vil danse etter maktkonsentrasjonens pipe går til grunne, for ikke å snakke om de sosiale problemene som oppstår i samfunn med høy relativ fattigdom. Økonomisk liberalisme er i praksis friheten for økonomiske maktkonsentrasjoner til å gjøre som de vil – dette står i klar motsetning til et mål om frihet for samtlige mennesker. Dessuten er private selskapers første hensyn profitt, og de er som utgangspunkt tjent med å skyve diverse kostnader utenfor selskapets resultat. Derfor ville et uregulert samfunn kun fungert om folk var allvitende og konsumerte fra øverste hylle til enhver tid, og slik stadig boikottet varer og tjenester som hadde negative etiske, miljømessige og samfunnsmessige konsekvenser, og på lang sikt – noe som ikke er tilfelle.

Sentralstyrt kommunisme er allerede fra begynnelsen en superkonsentrasjon av makt med sin “overtagelse av alle produksjonsmidler”. Marx hadde rett i at kapital har en tendens til å akkumulere gjennom ren kapitalisme, men som løsning på dette gjorde han den blunder å legge opp til at alt av naturressurser, arbeidskraft og teknologi er produksjonsmidler som må overta og styres av proletariets diktatur. Arbeidskraft er gjerne noen sin positive atferd, og teknologi er gjerne foredling av naturressurser gjennom positiv atferd – skal også dette kontrolleres av staten, så er befolkningen gjort til slaver. Folk kan dessuten dårlig reflektere sine eigne subjektive interesser uten et marked, og hypotesen om at et diktatur av partipamper vil usjølvisk reflektere interessene til alle arbeidere er ikke i harmoni med vitenskap om menneskets natur og menneskelig organisering. Den “frivillige kommunismen” som anarko-syndikalister drømmer om er også døfødt, fordi det er umulig og motsigende å skulle håndheve et maktvakuum; du må alltid sette makt bak organiseringen av ressurser, og det gir deg samtidig problemet med tendensen til maktkonsentrasjon.

Parlamentarisk sosialdemokrati hvor du stemmer på det minst verste partiet hvert fjerde år, og en politisk-økonomisk maktkonsentrasjon ellers styrer skuta, er ikke en effektiv måte å reflektere folks interesser. Her er man også fanget i å bevege seg syklisk mot venstre og høyre i overflatepolitikkens verden, mens den politisk-økonomiske maktkonsentrasjon forblir relativt uendret, da det partipolitiske diktaturet kun presenterer alternativer innenfor sfæren av maktkonsentrasjonens interesser. Her til bergs betyr det i dag en neoliberalistisk regjering som er pro FN-avtaler, pro NATO, pro EU/EØS, pro inntektsskatt, pro særtilskudd og pro masseimmigrasjon. Vi blir styrt av maktsjuke mennesker som etter å vinne interne kamper i etablerte partier utviser en forbløffende sjølsikkerhet i hva de føler de kan foreta seg på vegne av den norske befolkning – fra å omplassere den tredje verda i Norge, til å donere millarder av kroner til Clinton Foundation, til å slippe bomber over Libya, til å trene islamister i Syria. Ja, hvorfor ikke? Så lenge man er i stand til å gjøre noe politisk, så kan man vel ignorere hva befolkninga måtte mene om saken?

Ideologier som ignorerer det sentrale problemet med maktkonsentrasjon. I et økonomisk og overfladisk perspektiv ser venstresida sosialisme som en motpol til kapitalistisk maktkonsentrasjon, mens høyresiden ser kapitalisme som en motpol til sosialistisk/byråkratisk maktkonsentrasjon. I en radikal versjon ønsker kommunistene at deres egen “gode maktkonsentrasjon” skal knuse fascistene, mens fascistene ønsker at deres egen “gode maktkonsentrasjon” skal knuse kommunistene. Folk flest har ikke det høyere konseptet “maktkonsentrasjon” i sitt ordforråd, og er slik dømt til denne evige krangelen over som ikke adresserer det essensielle politiske problem – maktkonsentrasjoner er negative i seg sjøl fordi de reflekterer sin eigen interesse, og ikke det maktesløse flertallet på utsiden! Maktkonsentrasjoner tilbyr friheter i den grad du er lydig og nær maktkonsentrasjonens kjerne, og når makt konsentrerer får de på utsiden gradvis mindre friheter. Å definere sine eigne interesser som “godhet”, og andre sine interesser som “ondskap”, og så dele seg i to bolker av overflatepolitikk som demoniserer hverandre ad infinitum, det tjener bare som “splitt-og-hersk” for den rådende politisk-økonomiske maktkonsentrasjon. Både “kapitalistisk makt” og “sosialistisk makt” er uttrykk for innflytelse, og problemet er ikke hvilket navn man gir maktkonsentrasjoner, men høg maktkonsentrasjon i seg sjøl. Ved å kun se politikk som et venstre-høyre skisma gjør man seg blind for realpolitikk. Når private banker presset gjennom USA’s Federal Reserve Act i 1913, som vestens finansielle system står og faller på, så har det liten nytte å erklære dette som kapitalisme eller sosialisme (kapitalistisk maktovertaking versus sosialisme for de rike). En drakamp mellom enda mer privatisering og enda mer regulering gir ikke folk flest større friheter, for i dagens politiske klima tjener den politisk-økonomiske maktkonsentrasjon både på typen privatisering og typen regulering som blir innført.

Maktkonsentrasjoner er kategorisk udemokratiske, fordi de først og fremst reflekterer eigeninteresse. For at staten skal tilby lik moralsk frihet til samtlige, også samtlige blant det maktesløse flertallet, så trenger vi en politisk modell som maktkonsentrasjoner ikke kan påvirke mer enn det maktesløse flertallet. Men i likhet med at livet kun kan oppstå på jorden, og ikke i sentrum av solsystemet, så vil ikke en maktkonsentrajon tilby annet enn mer av det samme. En ny, politisk løsning er nødt til å komme fra det ukjente i ingenmannsland, sirklende langt utenfor maktkonsentrasjonens kjerne. Så vær så god:

Sjølstyre-modellen. I modellen jeg argumenterer for, så eies naturen av fellesskapet, og eigen positiv atferd av en sjøl. Og når det gjelder å overføre verdien av begrensa naturressurser til fellesskapet, så er stikkordet ubetinga. Staten må aldri kunne bestemme hvem som gis moralsk frihet/økonomisk uavhengighet/personlig sjølstyre fra (den enorme) verdien av naturens begrensa ressurser. Verdi er subjektivt, og må reflekteres subjektivt – uten mellommenn. Derfor kan verdien av naturens begrensa ressurser kun overføres ubetinga til fellesskapet gjennom borgerlønn og heilt grunnleggende infrastruktur (som tilbyr lik verdi mot grunnleggende behov). Dette er den mest demokratiske og altruistiske måten å organisere samfunnet – at staten tilbyr hver enkelt lik makt/innflytelse.