Som nordmenn er vi medlemmer av en organisasjon kalt Kongeriket Norge hvis formål og vilkår er folkestyre; denne organiseringa må reflektere nordmenns vilje og interesser på en god måte for å kunne forsvares i sin nåværende form.

Men Kongeriket Norge har ei styreform fra ei anna tid med en annen teknologi og andre avstander. Fortsatt kan nordmenn bare stemme på det minst verste partiet hvert fjerde år, mens partiene sjøl velger ut noen få aktører som tar politiske beslutninger i det daglige. Disse aktørene har et enormt budsjett til rådighet, og kan anvende midler og regulere samfunnet på en nokså vilkårlig måte. Derfor dukker det opp to store spørsmål:

• hvem har reell makt/innflytelse i Kongeriket Norge?
• hvem sine behov/interesser er det Kongeriket Norge tjener?

EU-medlemskap
Sjøl om det norske folk sa nei til EU i to folkeavstemninger, så har politikere i praksis underlagt oss EU’s regelverk gjennom EØS-avtalen, og overført suverenitet til EFTA. Overnasjonalt styre fra Brussel har blant annet ført til privatisering av naturressurser og grunnstruktur (infrastruktur).

NATO-medlemskap
Etter den kalde krigen er NATO blitt brukt som en intervensjonsstyrke, i strid med ikke-aggresjonsprinsippet og folkeretten. Norge har bomba Serbia og Libya, og intervenert i Afghanistan, Irak og Syria. NATO-medlemskap medfører også våpensalg, hemmelige operasjoner, overvåkning, sensur, og ei farlig krigshissing mot Russland. Norske politikere har likevel ikke revurdert vårt medlemskap.

Bosette den tredje verda
Politikere har importert en halv million mennesker (inkl. avkom) fra den tredje verda de siste 50 åra, blant annet fra et kontinent hvis befolkning har økt fra 400 til 1400 millioner i den samme perioden. Innvandring er en ineffektiv måte å drive hjelpearbeid i utlandet, og medfører konflikt på hjemmebane, samt press på arbeids- og boligmarkedet. Ikke-vestlige innvandrere er dessverre betydelig overrepresentert i voldskriminalitet, som betyr at politikere har gjort samfunnet mindre trygt.

Særtilskudd (subsidier)
Det er lite begrensninger for hva politikere kan støtte. Milliarder på milliarder av kroner kan sendes til Lockheed Martin, Clinton- og Gates-foundation, vindmølle-investorer, og alltids til byråkrater og deres krumspring i departement, direktorat, fylkeskommuner og kommuner.

Alle mennesker utviser egeninteresse, inkludert menneskene som styrer vårt land. Når man gir politikere anledning til å hente og bruke midler på en nokså vilkårlig måte, så gir man samtidig anledning til å utvise egeninteresse. I et større bilde gjør dette det lukrativt å påvirke politiske beslutningsprosesser. Og videre kan man forvente at interessenter med størst makt/innflytelse har størst anledning til å påvirke organiseringa av samfunnet.

I en organisasjon hvor det å hente og bruke midler kan skje på en vilkårlig måte, så vil organisasjonen ende opp med å tjene egeninteressen til de med størst makt/innflytelse. Det vil danne seg en maktkonsentrasjon, og organisasjonen vil først og fremst tjene behovene/interessene til mindretallet i maktkonsentrasjonen, og halvveis ignorere behovene/interessene til flertallet utenfor.

Ved å observere at det største venstrepartiet og det største høyrepartiet i Norge står for stort sett den samme politikken, så kan man ane at Kongeriket Norge allerede har korrumpert mot den samme politisk-økonomiske maktkonsentrasjonen. Maktkonsentrasjoner tjener seg sjøl, og en politisk-økonomisk maktkonsentrasjon vil tjene de som – bevisst eller halvbevisst – står nær maktkonsentrasjonens linje i byråkratiet og næringslivet.

I teorien tilhører norske naturressurser og statens inntekter samtlige nordmenn. Men i praksis har Kongeriket Norge ei organisasjonsform som uunngåelig fører til maktkonsentrasjon og skeivfordeling; i dag tilhører statens inntekter det & de som den politisk-økonomiske maktkonsentrasjon velger å bruker penger på, som byråkrater med millionlønninger og deler av næringslivet med særtilskudd eller lukrative kontrakter. Samtidig står hele 255.000 nordmenn i alderen 20-66 helt uten lønn eller trygd (NAV, 2021). Og enda flere betaler mer til staten gjennom verdien av sitt arbeid enn de noen gang får tilbake. At en politisk-økonomisk maktkonsentrasjon har anledning til å drive en grov skeivfordeling med statens midler – der én har millionlønning fra et virke med tvilsom nytteverdi, mens en annen står helt uten inntekt og uten rett til støtte – undergraver statens demokratiske og moralske rolle.

Om norske naturressurser og Kongeriket Norge skal tilhøre samtlige nordmenn på linje, så må det bli slutt på at politikere kan hente og bruke midler på en vilkårlig måte. Da trenger vi et nytt operativsystem for riket vårt som er mer prinsipielt og rettferdig av natur; en ny politisk modell som hindrer korrumpering av staten mot interessene til de med størst politisk og økonomisk makt; en modell hvor ikke enhver regjeringssammensetning fører den samme politikken (EU, NATO, innvandring, særtilskudd).

Det finnes allerede flere småpartier som alternativer til standard partipolitikk, men de bærer preg av å være versjoner av etablerte partier. To ytterpunkter som kanskje skiller seg ut:

Rødt er negative til NATO, som de skal ha honnør for. Men som offisielle kommunister ønsker de dessverre å “ta over alle produksjonsmidler”, som inkluderer både maskiner og mennesker – denne totalitære modellen er utprøvd i kommuniststater og innebærer en enorm, udemokratisk maktkonsentrasjon. I tillegg er Rødt ideologisk sett anti-nasjonalistiske, og tilhører gjerne fløyen som fortsetter å mene at problemer med innvandring er de som påpeker at det finnes problemer.

Liberalistene er negative til særtilskudd, som de skal ha honnør for. Men i sin iver etter privatisering er de ideologisk blinde for at økonomisk og politisk makt er to sider av samme mynt, og at makt har en generell tendens til å konsentrere. I praksis gjør deres modell at også naturressurser blir offer for et føydalsamfunn med en enorm, udemokratisk maktkonsentrasjon. Trass sine prinsipper er liberalistene også pro NATO, hvis motiv kan gjettes å være at drivkraften USA dels sees som “kapitalismens høgborg”.

Partiene Rødt og Liberalistene representerer den ideologiske troen til henholdsvis kommunister og kapitaleiere, og løyser ikke problemet med maktkonsentrasjon. Deres politikk reflekterer ikke viljen til de fleste nordmenn, og representerer en politikk som kun et fåtall vil akseptere.

Samtlige tradisjonelle partier lider dessuten av den samme sykdommen – politisk synsing. Jeg mener og føler at det skal være sånn og sånn. Ja, men hvorfor? Hva er det overordnede målet, og er politikken vitenskapelig fundert? Om ikke politiske partier kan gi en grunnleggende forklaring på hvorfor deres politikk er akkurat slik den er, hvorfor skal vi da bry oss med den?

Sjølstyre-modellen

Denne nettsida tilbyr ei prinsipiell og sentrumsorientert løysing på problemet med maktkonsentrasjon. Sjølstyre.no er et prosjekt som foreslår en ny, politisk modell hvor statens rolle er innskrenka til å hente inntekt fra grunnrenta (overskuddsverdien av våre naturressurser) og til å overføre denne verdien ubetinga til hver enkelt person gjennom grunnstruktur og ei grunninntekt.

grunnrenta —(ubetinga)—> grunnstruktur + grunninntekt

På et personlig plan er målet med sjølstyre at alle og enhver skal gis (ikke nødvendigvis oppnå) lik makt/frihet til å sjøl reflektere sine interesser (man skal ikke måtte trygle eller overtale, være politisk korrekt eller ha kontakter i byråkratiet, for å motta sin brøkdel av statens inntekter). Det overordnede målet er å spre makt på flest mulig hender for å redusere maktkonsentrasjon på tvers av landegrenser, og slik redusere sjansen for store internasjonale interessekonflikter som rammer oss alle (t.d. mellom “Vesten” og Russland/Kina).

Sjølstyre-modellen’s “grunnlov”

§ 0 Nordmenn har likeverd og like rettigheter, og Den Norske Stat si oppgave er å legge til rette for at hver nordmann skal kunne dekke sine grunnleggende behov.

§ 1 Den Norske Stat skal tilby lik mengde makt & frihet til hver nordmann, noe som samtidig reduserer maktkonsentrasjon i samfunnet.

§ 2 Ikke-aggresjonsprinsippet skal legges til grunn for regulering av samfunnet, og skal være et krav ved internasjonalt samarbeid, der man ikke kan tilsluttes organisasjoner som bryter med dette prinsippet.

§ 3 Norske naturressurser tilhører det norske folk i fellesskap, og skal ikke kunne eies eller kontrolleres av utenlandske interessenter.

§ 4 Ens egen atferd, inkludert verdien av ens eget arbeid, tilhører en sjøl.

§ 5 Den Norske Stat sine inntekter skal komme fra avgift på bruk av naturressurser og grunnstruktur, og skal ikke komme fra verdien av folks arbeid.

§ 6 Den Norske Stat sine inntekter skal tilfalle hver enkelt nordmann, gjennom ei ubetinga grunninntekt og gjennom grunnstruktur som søker å tilbyr lik nytteverdi til samtlige.

Sjølstyre-modellen er ei rasjonell løysing på problemet med maktkonsentrasjon, og er en modell for et moderne samfunn med markedsøkonomi, “okkuperte” naturressurser, og en økende grad av automatisering.

Siden mennesket har subjektive behov/interesser, så må en demokratisk stat legge til rette for at millioner av innbyggere – som befinner seg i like mange ulike livssituasjoner – kan reflektere sine interesser sjøl. Og for å oppnå en tilstand hvor samtlige gis lik mulighet til å reflektere sine egne interesser, så må staten organiseres på en bestemt måte. Slik er sjølstyre-modellen ment som et moralsk imperativ – at det er slik staten må organiseres for å være demokratisk og altruistisk.

Det kan ikke forventes at folk skal støtte en ny politisk modell ved første øyekast. Derfor er sjølstyre-modellen utdjupet og grunngitt gjennom 7 påfølgende skriftstykker. Forhåpentligvis kan flere få tenke over om sjølstyre er et godt siktemål, eller i det minste bli inspirert til å tenke politikk på en ny måte.

Grunnleggende forutsetninger:
I Naturen tilhører ingen/alle.
II Atferd må tilhøre en sjøl.

Den sentrale utfordringa med å organisere oss:
III Makt representerer og konsentrerer.
IV Kun sjølstyre er folkestyre.

Den økonomiske modellen:
V Statens inntekt: Skatt på atferd vs. inntekt fra naturressurser.
VI Statens utgift: Særtilskudd vs. ubetinga overføring.

Den overordna viktige effekten av sjølstyre:
VII Nasjonalt sjølstyre avgrenser internasjonale konflikter.