I forrige skriftstykke fikk “den økonomiske liberalismen” gjennomgå for sin utdaterte oppfatning om at naturen kan eies av et mindretall. I dette skriftstykket skal sosialdemokratiet få gjennomgå for sin iver etter å eie folks atferd.

Atferd? Ja, for alt vi kan kalle arbeid, fritidssysler og hvile er noen sin atferd. Vi gjør alltid på noe. Som barn husker jeg at vi sa vi til hverandre “prøv å ikke gjøre noe som helst”, og så påpekte vi alle tingene vi likevel gjorde, som å puste og tenke.

Mennesker er ikke planter som kan stå på ett sted og absorbere vann og sollys. Vi har kropper som trenger mange ulike ting, og vi utvikla hjerner for å kunne svømme rundt og skaffe disse tingene. Senere tilpasset vi oss livet på landjorda, hvor vi kunne møte på en rekke ulike utfordringer – ikke minst sosiale utfordringer, slik at vi utvikla avanserte måter å forholde oss til hverandre. Dette er kortversjonen for hvorfor vi danner en subjektiv modell av røynda; ei bevissthet som plager seg sjøl med en rekke behov for at vi skal “følge den rette sti” til fordel for vårt arvemateriale som eksisterer på tvers av individer.

Psykologen Abraham Maslow rangerte våre behov slik (i synkende grad av viktighet): fysiologiske behov, trygghetsbehov, sosiale behov, behov for sjøltillit, behov for sjølrealisering. Disse behovene kan sies å være grunnlaget for vår atferd. Og i dette er det viktig å forstå at all atferd søker å dekke et eller annet personlig behov (tilmed når du hjelper noen “usjølvisk”, så prøver du å lindre din dårlige samvittighet). Det er altså dette som har menneskelig verdi – atferd som dekker personlig følte behov. Det betyr at all atferd er subjektiv verdiskaping. Det kan egentlig ikke skapes “objektiv verdi” eller “verdi for samfunnet”. Til sjuende og sist har noe verdi om det dekker subjektive behov, og det er enkeltmennesket som sjøl opplever hva egne behov er. Derfor er det bare du sjøl som kan reflektere dine interesser på en god måte. Et demokratisk samfunn må derfor påvirke vår felles atferd på en måte som gjør at samtlige individ har mulighet til å reflektere sine egne behov i det daglige.

Men når det gjelder å organisere vår felles atferd, så dukker det umiddelbart opp et problem – at våre subjektive behov gjerne går på bekostning av hverandre. Det er derfor konstruktivt å dele opp vår atferd i to arbitrære hovedgrupper – i negativ atferd, hvor ens atferd har betydelige negative konsekvenser for andre (inkludert å tvinge andre til noe de ikke vil), og i positiv atferd, hvor den ikke har det (i særlig grad, sjøl om mange gråsoner kan diskuteres).

Og her kommer vi til kjernen i dette skriftstykket, som er Kongeriket Norge’s grove umoral i å straffe vår positive atferd! For det er positivt at vi regulerer hverandres negative atferd, men negativt at vi regulerer hverandres positive atferd.

For å forklare hvorfor, så kan jeg begynne med å spørre: om du plystrer en melodi for deg sjøl, mottar en tegning fra noen, låner sykkelen til noen, forteller en vits til noen, eller gir noen en klem – hvor mye skylder du staten? Du skjønner vel at det da er skapt verdi for noen, og vet vel at du som utgangspunkt skylder staten ca. halvparten av all verdiskaping? Du er vel ikke en skattesnylter og kriminell? …dette høres absurd ut, men det er ikke langt unna sannheten om hvordan staten i dag henter deler av sin inntekt – på en umoralsk måte som vi for lengst har akseptert, men som vi aldri burde akseptere.

For når du gjør en tjeneste for andre eller omvendt, i bytte mot penger, så forlanger altså en organisasjon (med voldsmonopol) kalt Kongeriket Norge at halvparten av den økonomiske verdien går til statskassa! Og det sjøl om tjenestene er uten ulempe for andre! Altså, om folk ønsker å gjøre positive ting for hverandre, og bruker penger som byttemiddel, så straffer staten denne positive atferden slik at den bare får dekket halvparten av behovene den søker å dekke! Og når man i vårt moderne samfunn gjerne trenger penger for å bytte på varer og tjenester, så har det stor betydning å konstant redusere effekten av folks positive atferd med 50%, noe som illustreres i dette eksempelet:

En elektriker bytter penger for rørleggerarbeid, og rørleggeren bytter senere til seg elektrikerarbeid med pengene han hadde igjen. Vi antar lik timelønn. Disse satsene gjelder i Kongeriket Norge:

Merverdiavgift 25% (regnes på toppen av vare/tjeneste)
Arbeidsgiveravgift 14,1% (regnes på toppen av lønn)
Inntektsskatt 22%
Trygdeavgift 8,2%

Elektrikeren (privatperson) betaler 1.000 kr til Rørlegger AS. Av dette er [1.000 kr/1,25 =] 800 kr inntekt for Rørlegger AS.

Om Rørlegger AS så skal bruke 800 kr til å lønne en ansatt rørlegger, så må det betales arbeidsgiveravgift på toppen av lønna, som betyr at [800kr/1,141 =] 701 kr kan utbetales som lønn.

Etter å trekke ifra inntektsskatt og trygdeavgift kan rørleggeren motta [701 kr – 701 kr* 30,2% =] 489 kr på sin lønnskonto, som bare er 48,9% av de opprinnelige 1.000 kronene.

Senere ønsker rørleggeren (privatperson) å bruke det han tjente til å kjøpe arbeid fra elektrikeren. Han betaler 489 kr til Elektriker AS, som med samme utregning gjør at den ansatte elektrikeren bare kan få utbetalt til seg sjøl [489 kr * 48,9% =] 239 kr.

Kun [239 kr / 1.000 kr =] 23,9% av verdien av arbeidet er bevart hos håndverkerne etter at de har byttet arbeid med hverandre.

For at en håndverker skal kunne bytte til seg 1 dagsverk fra en annen håndverker, så må han altså sjøl jobbe [1 dagsverk / 23,9% =] 4 dagsverk (nesten én arbeidsuke).

“Arbeid” som konseptuell barriere.

Før jeg lister opp hvorfor det er lite hensiktsmessig å skattlegge positiv atferd, så er det til hjelp å løse litt opp i idèen om “arbeid”, og hvordan arbeid står i forhold til menneskelig verdi. Nordmenn er nemlig hjernevasket til å tro at arbeid nødvendigvis er positivt, noe det ofte ikke er. Vi er hjernevasket til å tro at arbeid skaper verdi, sjøl om det kan være snakk om negativ verdi. Og vi er også hjernevasket til å tro at det kun “utføres et arbeid” når det betales et pengebeløp som kompensasjon. Vi er altså fullstendig hjernevasket når det gjelder konseptet “arbeid”.

Men som jeg påpekte ovenfor har atferd kun verdi gjennom å dekke subjektive behov. Det er dette som er det sentrale. I et utilitaristisk perspektiv kan vi derfor si at arbeid, som all atferd, er positivt i den grad effekten av arbeidet oppfyller subjektive behov. Derfor er det misvisende å tro at noe positivt har skjedd fordi om det “utføres et arbeid”. Derfor er det et snevert mål “å få folk i arbeid”. Det årvåkne spørsmålet er – på hvilken måte dekker arbeidet (atferden) våre egne og andres subjektive behov i et helheltlig perspektiv?

Vi kan tenke oss en økonomi hvor tre mennesker “jobber 100%” i belastende arbeid over flere år. En blir uføretrygdet, og de to andre sliter mer eller mindre med kroniske plager. Dette skaper arbeid for NAV, helsevesenet og legemiddelindustrien. Her ender det opp i en situasjon hvor det “jobbes 200%”, og at staten finansierer uføretrygd, NAV, helsevesen og legemidler. Men om det i utgangspunktet var tilstrekkelig for hver person å “jobbe 66%”, så ville de tre likevel “jobbet 200%”, og man hadde kanskje sluppet kroniske plager, uføretrygd, NAV, helsevesen og legemiddelindustri. Viktigst av alt ville samtlige hatt bedre livskvalitetet.

Og hva var i det hele tatt resultatet av at det “jobbes 200%” i eksempelet over? Ble det produsert noe folk egentlig ønsker, eller var arbeidet bestilt gjennom byråkratiet – var det kanskje snakk om et behov som dukket opp fordi samfunnet er dårlig organisert? Behøver vi alle varene og tjenestene vi stresser for å produsere til hverandre, eller har vi blitt slaver for en ineffektiv samfunnsdynamikk? Om grunnen til at vi arbeider er for å ha det bra, er det da logisk at halve dagen brukes på et arbeid som eventuelt gjør at vi ikke har det bra? Hvorfor jobber vi for å dekke andres subjektive behov, om vi i større grad kunne dekket våre subjektive behov direkte ved å gjøre det vi har lyst til? Er høy økonomisk aktivitet synonymt med trygghet og velstand? Og hva med miljøet og langsiktig bærekraft? Og er det bønder, håndverkere, ingeniører og industriarbeidere som ender opp med velstanden, eller sitter det en halv million byråkrater og blåruss og skummer fløten av andres virke?

Jeg håper denne lille behandlingen var tilstrekkelig til å få deg til å tvile på samfunnets kollektive hjernevask når det gjelder “arbeid”. For diverse arbeid kan være både unødvendig og negativt. Og motsatt kan diverse atferd som ikke kompenseres med penger ha stor verdi i å dekke subjektive behov. Den ekte målestokken for verdi er positiv atferd – atferd som dekker subjektive behov uten betydelige negative konsekvenser for andre.

Hvorfor skatt på positiv atferd er umoralsk.

Skattlegging av positiv atferd er rettslig sett slaveri. Her forsøker jeg ikke å overdrive. Gitt at vi ønsker å respektere grunntanken om likeverd, så er det filosofisk umulig å rettferdiggjøre skattlegging av positiv atferd. Det er forsvarlig å hindre noen i en handling som har betydelige negative konsekvenser for andre, men å hindre noen i å gjøre noe som kun er positivt for dem sjøl og andre impliserer at man eier atferden deres! Dette er et svært umoralsk fenomen. I et demokrati som respekterer prinsippet om likeverd, så må vi gi hverandre rett til å eie egen kropp og atferd, ellers er vi i sannhet gjort til slaver under staten.

Skattlegging av positiv atferd hemmer folk i å reflektere sine interesser. Legitimiteten til Kongeriket Norge ligger nettopp i å reflektere folks interesser, og likevel er denne organisasjonen nærmest konstruert for å forhindre dette. Halvparten av verdien av folks “økonomiske atferd” brukes til å finansiere det den politisk-økonomiske maktkonsentrasjonen ønsker at det skal brukes penger på.

Sjølve skattlegginga av positiv atferd senker folks livskvalitet direkte. Bry, uro, bekymring og irritasjon medfølger den faktiske skattlegginga av positiv atferd. Dette har negativ verdi for folk, som jo står i motsetning til det eneste legitime poenget med skattlegginga (å tilby positiv verdi).

Hvorfor skatt på arbeid ødelegger verdiskaping.

Skattlegging av arbeid fører til mindre ønsket arbeid. Elementær økonomisk teori vedrørende markeder sier man får mindre av det man skattlegger, og at man får mer av det man subsidierer. Så hvorfor redusere positiv aktivitet i samfunnet? Verdi er subjektivt, og da er det er positivt at folk kan sjøl reflektere hva som har verdi for dem sjøl gjennom å arbeide med det de ønsker, og gjennom å bestille arbeid de ønsker. Når staten innhenter og bruker inntektsskatt, så dekkes individers subjektive behov mindre, mens den statlige maktkonsentrasjon bruker midlene på egne behov og der det politiske presset er størst.

Skattlegging av arbeid gjør arbeidskraften mindre lønnsom. Om du skattlegger norsk arbeidskraft, så blir den dyrere og mindre konkurransedyktig. Det blir mer outsourcing til utenlandsk arbeidskraft, og mennesker blir raskere erstattet med maskiner (sjøl når mennesker fortsatt er mer effektive og lønnsomme).

Skattlegging av arbeid er en organisasjonell sløsing med ressurser. Det i seg sjøl verdiløse arbeidet med å skattlegge verdien av arbeid krever en enorm arbeidskraft. Det krever byråkrati, opplæring, arbeid for firmaer, arbeid for privatpersoner, overvåkning av innrapportering, og rettslig forfølging av brudd på innrapportering. For ikke å snakke om all den politiske diskusjonen og drakampen mellom ulik skattlegging.

Hvorfor det er unødvendig å skattlegge positiv atferd.

Ikke nødvendig for å finansiere statens utgifter. Jeg har gjemt den beste vinen til slutt. For det er fullt mulig å finansiere staten gjennom inntekt fra naturens ressurser, noe jeg skal vise nærmere i et seinere skriftstykke. Da faller det eneste argumentet for å beholde inntektsskatt bort – at det skulle være nødvendig for å finansiere staten. Ved å gå vekk ifra inntektsskatt blir også staten billigere i drift ved å redusere arbeidsmengden til Skatteetaten, rettsvesen/politi, utdanningsinstitusjoner, regnskapsførere, osv.

Man får ikke tilbake skatten man betaler inn. Påskuddet om at vi må betale skatt for å sikre oss på våre eldre dager er ei løgn. Eldre på eldretun blir tatt hånd om av yngre generasjoner, og dette betales ikke gjennom en gullreserve eller sparekonto fra forrige århundre, men ved at inntekter og utgifter blir balansert i statsbudsjettet årlig. Det er også uvisst hvor mye lenger fram i tid man trenger et statlig omsorgsapparat, fordi teknologiske framskritt snart vil gjøre at cellene som mennesket er lagd av kan holdes “unge” og friske. Det som uansett betyr noe er hvordan skatt innhentes og brukes i dag.

Ny teknologi vil forstyrre dagens modell. Maskinintelligens, automatisering og internett-teknologi vil skape redusert behov for arbeidskraft, og gjør at diverse tjenester kan tilbys av noen få kilder. Dette skaper mindre behov for “nødvendige yrker”, og færre inntekter for folk flest. Modellen hvor inntektsskatt skal finansiere statens utgifter kan bryte sammen. Å gå vekk ifra inntektsskatt allerede i dag gjør det mer gunstig å produsere tjenester for hverandre lokalt. Staten kan gå over til å hente inntekt fra verdien av naturressurser, men da må man altså snu trenden med at naturressursene privatiseres.

–Om vi i det hele tatt skal respektere grunntanken om likeverd, så må ens atferd tilhøre en sjøl (såframt den ikke har betydelige negative konsekvenser for andre). For om vi er likestilte, så kan ikke jeg eie din atferd, eller du eie min atferd. Hver og én må eie sin egen atferd. I dette skriftstykket har jeg i tillegg vist mange grunner til at skattlegging av positiv atferd er uheldig for samfunnet. En kongstanke i sjølstyre-modellen er derfor å stryke all skattlegging av positiv atferd! Er man i tvil om en viss atferd kan sies å ha særlig negative konsekvenser for andre, så foreslår jeg å la naturen gå sin gang utenfor staten; mennesket har allerede mange myke måter å straffe uønsket atferd.